Å lese Rune Christiansens dikt er som å krype opp i selve språkets fødselskanal og la seg hengi til et årvåkent, salig mørke. Et språk som berører tingene med en florlett, knitrende sanselighet, og samler seg til små krystaller av noen dikt fylt av blikkets erfaring. Rune Christansen debuterte allerede i 1986, og ga ut en jevn strøm av særegne fine samlinger frem til årtusenskiftet, før han skiftet hovedfokus over på romanen, hvor han har nytt stor suksess med sin nærmest filmatiske prosa. Likevel har vi siste tjue årene innimellom fått noen små mesterverk av noen samlinger, senest årets "Jeg går i sorg", og det er vel ikke noen som tviler på at Rune Christiansen er poet tvers gjennom. I samtale med kollega og fanboy Henning Bergsvåg.