Empati er broen inn til et annet menneske. Empatisk innlevelse er viktig for gode relasjoner, men disse følelsene kan også overvelde oss og anspore til handlinger som gir en lettelse i øyeblikket, men forsterker problemer på lengre sikt.  Jeg har snakket med Christian Moen om empati. Christian er en usedvanlig hyggelig fyr med sin egen podcast som heter «Fysioformidlingen». Som det fremgår av navnet på podcasten er han fysioterapeut med stor interesse for forholdet mellom kropp og sinn. I forkant av samtalen sendte Christian meg noen stikkord han gjerne ville innom i løpet av samtalen. Hva er empati? Hva er forholdet mellom empati og moral? Flere følelser er "moralske", men empati er kanskje den man ofte forbinder med moral. Hva er utfordringene med å bruke emosjoner, spesielt empati, for å ta moralske valg? Spørsmålet kan knyttes opp mot strukturelle valg vi tar i helsevesenet (hvem bør få hjelp og hvordan), og personlige valg, både privat og i terapeutrollen (hvordan vi vurderer og investerer i pasienter). Nytten og unytten av empatisk tilnærming til pasienter. Kan en form for misforstått empati og innlevelse undergrave pasientens autonomi, og finnes det i så fall en «rasjonell empati» som opererer på en genuin innlevelse, men ikke handler overilt i møte med den andres smerte. Reflekteres dette også i hvordan man intervenerer i møte men pasienter? Noen er svært varme, støttende og forståelsesfulle, mens andre er mer konfronterende og utfordrende. God terapi beveger seg i spenningsfeltet mellom støtte og utfordring, og her må den enkelte terapeut ta stilling til hva relasjonen og den andre tåler og trenger av tilbakemeldinger og innspill. Dette er ikke alltid så lett, og kanskje er det blant terapiens vanskeligste balanseganger. Som en tommelfinger-regel sier man at mangelpatologi trenger mye støtte og bekreftelse. Kort sagt dreier det seg om mennesker som mangler mye fra sin oppvekst. Det vil si at de ikke hadde et omsorgsmiljø som ivaretok behovene for forståelse, støtte, anerkjennelse og føringer fra viktige omsorgspersoner. Der man skulle bli bekreftet og sett, ble man oversett og avvist, noe som på sett og vis etterlater et slags psykologisk tomrom som senere i livet kan føre til en rekke psykiske utfordringer. Noen forsøker febrilsk å fylle tomrommet med rusmidler eller tilfeldige seksulapartnere, og veldig ofte opplever man seg selv som tom og betydningsløs, noe som også reflekteres i en destruktiv livsførsel. I slike tilfeller tenker man at mer støttende intervensjoner er viktige. I tilfeller hvor man anser at klienten i større grad sliter med såkalt konfliktpatologi, er det mer rom for direkte innspill og en mer utfordrende terapeutisk stil. Konfliktpatologi handler om psykiske problemer som skyldes uforløste konflikter i barndommen. Eksempelvis søskenrivalisering som ikke fant noen forløsning, eller en far som var til stede og trygg, men likevel ikke ga barnet den anerkjennelsen det kjempet for. Man anser at konfliktpatologi er noe mindre alvorlig enn mangelpatologi, og dermed er pasienten utrustet med et noe mer robuste Selv som tåler mer endringsfokuserte intervensjoner. Når man utfordrer mennesker med mangelpatologi i for stor grad, gjør man ofte vondt verre. Når man støtter mennesker i for stor grad, risikerer man å sementere et negativt mønster, indusere en form for avhengighet og passivitet som hindrer en psykologisk vekst og utvikling. Dette er kjent tematikk fra klinisk praksis, og det kan være vanskelig å avgjøre hvor man skal legge seg i møte med den andre. Her kommer alliansen inn i bildet. Alle former for mellommenneskelig kontakt tåler mer når alliansen er god. Det vil si at langt de fleste terapeuter har som mål å etablere en god allianse som utgangspunkt for behandling. Dette er også tematikk som ikke nødvendigvis er ekslusiv for p