Dette er den tredje episoden fra en fagdag i Mandal i mai 2018. Tema for dagen var «recovery», altså ulike perspektiver på hvordan mennesker blir friske fra sykdom, utvikler seg og lever mest mulig tilfredsstillende liv. I dagens episode snakker jeg mye om «Flokken» og hvordan gode grupper med mennesker kan skape vekst og utvikling, mens dårlig grupper kan gjøre folk syke. I denne perioden var jeg spesielt interessert i den nyeste boken til David DeSteno (2018) som heter «Emotional success: The Power of Gratitude, Compassion, and Pride», og før jeg tar deg med til Mandal, skal jeg begynne med en kort oppsummering av boken til DeSteno. Jeg har vært inne på den i en tidligere episode, men dette er så viktig at vi må se litt mer på hva DeSteno kan fortelle oss om den overraskende veien til suksess.  Når man dykker ned i litteraturen som omhandler medfølelse og takknemlighet, finner man samstemte og oppsiktsvekkende resultater. Den nye boken til psykologiprofessor David DeSteno (2018) ved Northeastern University i Boston tar for seg hvordan prososiale følelser utviklet seg for at vi skulle klare å motstå umiddelbare fristelser til fordel for langsiktig måloppnåelse. Det er ikke uvanlig å anta at mye viljestyrke er viktig for å lykkes. Vi kan tilstrebe viljestyrke gjennom selvfornektelse, men de fleste av oss gir opp nyttårsforsettet før vi ser enden av januar. Viljestyrke er med andre ord et svakt og ustabilt utgangspunkt for å lykkes. DeSteno viser oss derimot at motivasjon og selvdisiplin for å nå langsiktige mål i bunn og grunn er knyttet til prososiale følelser.  DeSteno setter sin hypotese inn i en evolusjonspsykologisk kontekst. Han argumenterer for at mennesket er et sosialt vesen som overlever i kraft av sin tilhørighet i flokken. For at flokken skal fungere, må den enkelte være villig til å ofre noe for gruppas ve og vel. En gruppe fungerer dårlig dersom den består av en haug med egoister. Dermed har vi utviklet evnen til å utsette umiddelbare impulser og behov for å sikre gruppa som helhet på litt lengre sikt. Denne egenskapen er altså noe vi har tilegnet oss fordi sosial samhandling gagner oss som rase. Vår evne til å tenke mer langsiktig, utsette umiddelbare behov, utøve selvdisiplin og ofre egne goder for å vinne noe i en tenkt fremtid, er altså egenskaper tett forbundet med våre sosiale forpliktelser, og dermed vil de samme egenskapene ha langt mindre kraft dersom de brukes kun for vår egen del. På et slikt grunnlag, supplert av en haug med underfundige eksperimenter, konkluderer DeSteno med at prososiale følelser knytter oss til fellesskapet og sørger for at vi lykkes med de målene vi setter oss. Når vi forsøker å nå våre mål alene, med viljestyrke som våpen, har vi langt mindre suksess. Dermed er du bedre tjent med å kultivere medfølelse, takknemlighet og omsorg for dine omgivelser dersom du vil lykkes i livet. Når jeg leser boken til DeSteno, tenker jeg på Dalai Lama som stadig forteller oss at vi bør meditere på kjærlighet og medfølelse, noe som gir mening i denne konteksten. Det er vel heller ikke uten grunn at Jesus var så opptatt av å være raus, kjærlig og medfølende. Det neste spørsmålet er hvordan vi skal kultivere medfølelse og takknemlighet i et samfunn som ikke praktiserer buddhisme eller tenker så mye på Jesus. I denne sammenhengen nevner DeSteno spesielt to disipliner som kan vise til gode resultater. Blant annet viser flere studier at meditasjon eller mindfulness er en øvelse som kan stimulerer prososiale følelser. Evnen til å hvile som en observatør til et ego som kjemper «livets kamp», demper stresset forbundet med hverdagslivets jag, og det er en viktig nøkkel til mental overskudd. I overskudd har vi mer å gi til andre, og vi kan løfte oss litt ut av et egosentrisk fokus til fordel for en mer altruistisk h