I dagens episode snakker jeg med Jan Terje Einarsmo som er enhetsleder for miljøterapeutiske tjenester i Mandal. Vi kommer innom flere temaer i løpet av en drøy time. Vi snakker om hva som kjennetegner en god hjelper, mental styrke, selvinnsikt i hjelper-rollen, gode miljøer versus destruktive miljøer og hva det vil si å være hjelpekåt.  Som psykoterapeut har jeg jobbet som hjelper i snart 14 år. Jeg har møtt mange gode terapeuter og hjelpere, og jeg har møtt mange som har brent seg på sitt glødende engasjement for andre mennesker. Engasjement er bra, men man skal være litt påpasselig med måten man engasjerer seg på. Jeg mener at noen mennesker, eller ganske mange mennesker, har en form for empati som er feilslått. De bryr seg om andre mennesker på en så intens måte at det går ut over dem selv, samtidig som det undergraver andres evner til å hjelpe seg selv. I tråd med psykologiprofessor, Paul Bloom, mener jeg at empatiske evner kan være like skakk-kjørte som følelser av frykt, og skakk-kjørt frykt kaller vi som regel for angst. Paul Bloom har skrevet en hel bok hvor han anbefaler det han kaller for rasjonell empati, og dette betrakter jeg som et særdeles viktig innspill til alle som vil fungere som gode medmennesker. Empati dreier seg om evnen til å leve seg inn i andre mennesker. Når vi ser noen som lider, kan vi til og med oppnå en så sterk innlevelse at vi nærmest føler det samme. Vi har blant annet noe som heter speilnevroner som kan iverksette opplevelser som på sett og vis mimer den andres følelser og sinnstemninger. På denne måten kan vi forstå hvordan det er å være den andre, og vi kan etablere omsorg og empati på bakgrunn av denne formen for innlevelse. Problemet er at empati fundert på tett emosjonell innlevelse, ofte fører til at den andres lidelse nærmest tar bolig i hjelperen, og sånn sett oppnår vi to mennesker med smerte, og det er ikke nødvendigvis en god ting. En hjelper bør ikke overta andres smerte, først og fremst fordi det kan hindre dem i å yte den beste hjelpen. Isteden bør vi tilstrebe en form for innlevelse som anerkjenner den andre, men ikke overtar smerten. Når jeg går hjem fra jobb og plutselig tenker på en pasient som er i dyp krise, pleier jeg å tenke at det er en god ting. Det er ikke noe som frarøver meg søvn, gjør meg stresset eller tungsindig. Omtanke for pasienter utenom jobb gir meg snarere en slags pekepinn på at jeg bryr meg. Jeg har en viss omsorg i meg, og det ser jeg på som en god ting. Med andre ord kan jeg tenke på andres smerte og få en god følelse. Jeg får ikke en god følelse fordi at de har det vondt, men fordi jeg er en person som faktisk bryr meg om det. I en slik posisjon ser jeg den andres smerte, men jeg overtar den ikke. Jeg bryr meg med den distansen som skal til for å fungere som en god hjelper. Dessuten er vår evne til å bry oss om andre ganske snever. Vi byr oss mer om en venn som har brukket beinet enn om global oppvarming. Våre empatiske evner er ofte ganske lokalt orientert, og vi bryr oss om de som er rett foran nesa på oss, og da kan vi prioritere dem uten å se at prioriteringen får negative konsekvenser for andre på litt lengste sikt. Eksempelvis kan jeg ha mennesker i behandling i lang tid, selv om de ikke har noe mer å hente i psykoterapi. Jeg føler meg imidlertid snill og omsorgsfull fordi pasienten gir uttrykk for at det er godt å ha noen å prate med. Når jeg sier ja til en slik ordning, bruker jeg tiden til en potensiell pasient som står på venteliste og kunne hatt mye mer utbytte av denne tiden. Det finnes også mange hjelpere som er så opptatt av å gjøre en god jobb at de overtar livet til en trengende person uten å innse at deres involvering gjør pasienten mer og mer hjelpeløs. Det er en regel som sier at man aldri skal hjelpe noen med noe de kunne klart selv. Da m