Jeg skriver på en bok som heter psykologens journal. Den kommer ut til høsten, men allerede i mars ble jeg bedt om å snakke litt om dette prosjektet på et arrangement i regi av Humanetisk forbund. Jeg skulle snakke om indre uro og store spørsmål, men jeg var usikker på hvordan jeg skulle gripe det an. Jeg var midt inne i en rekke temaer knyttet til tro og tvil, og mange av dilemmaene ga meg en viss uro, og spørsmålet var hvordan jeg skulle formidle dette. Det endte med at jeg begynte i kapittel 1, og kom ikke så mye lenger. Jeg hang meg fast i spørsmålet om fri vilje, og jeg var usikker på om det var et tema som folk interesserer seg for. Biblioteket i Kristiansand var fullsatt, og jeg var mer nervøs en vanlig. Jeg er usikker på hvorfor jeg var så opptatt av å lykkes på dette arrangementet.Kanskje handler det om et plutselig innfall av perfeksjonisme. De som følger SinnSyn vet at jeg umulig kan være en perfeksjonist. Jeg redigerer nesten ingenting, men legger nærmest ukritisk ut artikler, podcaster, videoer sånn som de er, med laber lydkvalitet og til dels vaklende tale med innsmett av hum lyder i tide og utide. Perfeksjonisme var noe jeg hadde mye av før, men jeg tok et oppgjør med dette da jeg startet WebPsykologen. Noen ser på perfeksjonisme som en dyd eller et prisverdig ideal. Det mener jeg er en misforståelse. Jeg oppfatter perfeksjonisme som frykt for å feile. Perfeksjonisten innser ikke at livet er en prosess. Hvis du skal vente med å si noe, skrive noe eller legge ut en podcast til den er perfekt, kommer du ingen vei.