A little Christmas reading ASMR style, without any edits of mistakes etc. in Norwegian language. In the background you can hear the fireplace burning and comforting, and in this episode I cannot hide the fact that this story brings me to tears, each time! This is a classic and it reminds us to be grateful of what we have and keep our eyes and hearts open for those who are less fortunate. Do you have any requests for episodes? I cannot promise anything but I will consider every suggestion. If you would like to support my work please share the link and also reach out to me if you have any voicing needs. (VO, voice acting, custom recordings, explainer vids, commercials... you name it)  Please copy link and share in social media!Vær så snill å kopiere linken og del i sosiale medier!Piken med svovelstikkene Det var så gruelig kaldt. Det snødde og det begynte å bli mørk aften. Det var også den siste aftenen i året, nyttårsaften. I denne kulden og i dette mørket gikk det på gaten en liten, fattig pike med bart hode og nakne føtter. Ja, hun hadde jo riktignok hatt tøfler på da hun dro hjemmefra. Men hva kunne det hjelpe! Det var ganske store tøfler, hennes mor hadde sist brukt dem, så store var de, og dem mistet den lille piken da hun skyndte seg over gaten i det to vogner fór så gruelig raskt forbi. Den ene tøffelen var ikke å finne, og den andre løp en gutt av med. Han sa at den kunne han bruke til vugge, når han selv fikk barn. Der gikk nå den lille piken på de nakne små føttene, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle holdt hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i hånden. Ingen hadde kjøpt av henne hele den dagen. Ingen hadde gitt henne en skilling. Sulten og forfrossen gikk hun og så så forkuet ut, den stakkars lille! Snøfnuggene falt i hennes lange gule hår, som krøllet så pent om nakken, men den stasen tenkte hun riktignok ikke på. Ut fra alle vinduene skinte lysene, og i gaten så luktet det så deilig av gåsesteik. Det var jo nyttårsaften, ja det tenkte hun på. Borte i en krok mellom to hus, det ene gikk litt mere frem i gaten enn det andre, der satte hun seg og krøp sammen. De små benene hadde hun trukket opp under seg, men hun frøs ennå mere, og hjem turde hun ikke gå. Hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker, ikke fått en eneste skilling, hennes far ville slå henne. Og kaldt var det også hjemme, de hadde kun taket like over dem, og der pep vinden inn, skjønt det var stappet strå og kluter i de største sprekkene. Hennes små hender var nesten helt døde av kulde. Akk! En liten svovelstikke kunne gjøre godt. Turde hun bare trekke en ut av bunten, stryke den mot veggen og varme fingrene. Hun trakk en ut. «Ritsch!» Hvordan den freste, hvordan den brente! Det var en varm, klar lue, slik som et lite lys, da hun holdt hånden om den. Det var et underlig lys! Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernkakkelovn med blanke messingkuler og messingtromme. Ilden brente så velsignet, og varmet så godt! Nei, hvor fint det var! Den lille strakte nå føttene ut for å varme disse også. – Da slukket flammen, kakkelovnen forsvant, og hun satt med den lille stumpen av den utbrente svovelstikken i hånden. En ny ble strøket, den brente, den lyste, og når skinnet falt på muren, ble denne gjennomsiktig, som en blomst. Hun så like inn i stuen, hvor bordet stod dekket med en skinnende hvit duk, med fint porselen, og deilig dampet den stekte gåsen, fylt med svisker og epler! Og det som var enda prektigere, var at gåsen hoppet fra fatet, og vraltet hen over gulvet med gaffel og kniv i ryggen. Like hen til den fattige piken kom den. Da slukket svovelstikken og det var kun den tykke, kalde muren å se. Hun tente en ny. Da satt hun under det vakreste juletre. Det var enda større og mere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den ri