“Det er seks dager siden siste Heia Fotball-episode ble lagt ut. Jeg går trøstesløs rundt i de tomme gatene og betrakter det post-apokalyptiske landskapet som bretter seg ut foran meg. Vinden rufser meg i håret og støvet som virvles opp bak bussen sørger for at jeg blir fuktig i øyekroken. Det flagges på halv stang, og folk rundt meg med senket hode og blikket hvilende på skoene sine. I de mørke ansiktene deres ser jeg tomhet og sorg. Jeg gråter. Podcast-appen på telefonen min lastes inn på nytt og på nytt, og jeg blir stående stille og stirre på skjermen, i håp om at en ny episode kan dukke opp hvert øyeblikk. Jeg prøver å høre på en annen podcast, og humrer av og til for meg selv. Men, det er ikke det samme. I desperasjon faller jeg til knærne og strekker de slitne knyttnevene mine mot himmelen. I det frustrasjonen og smerten skal til å manifestere seg i et hjerteskjærende skrik, hører jeg en lyd fra lommen min. Vibrasjonen fra telefonen beveger seg fra låret mitt, oppover ryggraden og gir meg den umiskjennelige følelsen av gåsehud. Den nye episoden er ute. Noen sekunder går før hjernen min får prosessert hva som har skjedd. Jeg ser mot horisonten og sola har begynt å skinne gjennom det seige skylaget. En eneste solstråle treffer telefonen min, og gir den en slags sakral glød, en glorie. Rundt meg hører jeg enorme gledeshyl, og de samme ansiktene som før var trøstesløse er nå full av eufori og ekstase. Byen våkner til liv. Folk løper som villmenn rundt i gatene og skriker av glede. I det jeg med skjelvende fingre trykker på play på episoden kjenner jeg fukten igjen melde seg i øyekroken. Med grøtete stemme sier jeg lavt for meg selv: Det finnes en gud. Og han heter Andrea Pirlo.
Takk for en herlig podcast, gutter! Heia Fotball!”
jogga89 via Apple Podcasts ·
Norway ·
07/02/14