Fagekspertisen – Elisabeth Evje psykolog – har talt, dvs skrevet kronikk i Aftenposten sist lørdag . Hun er rystet over nedleggelsen av eldreombudet. Nemlig. Hun beskriver hvorfor . Saklig og tungt. Ikke bare innenfor sitt fagområde, men som samfunnsborger. Ingeborg Moræus HanssenIngeborg er engasjert i samfunnsspørsmål omkring kultur og media. Blogg: http://ingeborgmh.no/ Twitter: https://twitter.com/ingeborgmh

Noen av oss har vært så heldige at vi har hatt som oppgave å skape møte mellom lerret og sal, podiet og benkeradene, skjermen og sofaen – mellom kunsten og publikum. Den fremste var Toppen Bech . Hun formidlet ikke bare kontakt mellom skjermen og seere, nei hun skapte møtet mellom landet og folket. Ingeborg Moræus HanssenIngeborg er engasjert i samfunnsspørsmål omkring kultur og media. Blogg: http://ingeborgmh.no/ Twitter: https://twitter.com/ingeborgmh

Hver helg er aviser fulle av annonser om reiser. Ikke minst til land og riker og elver og strender langt herfra. De er kostbare – selv uten luksusgradering. Veldig dyre. I vinter har det vært påfallende mange. Ingeborg Moræus HanssenIngeborg er engasjert i samfunnsspørsmål omkring kultur og media. Blogg: http://ingeborgmh.no/ Twitter: https://twitter.com/ingeborgmh

Trygve Hegnar er en imponerende journalist. Han har stor respekt. Vi trenger ham i norsk debatt. Ikke minst – han provoserer stadig, og det er sunt. Også for oss.

Det er mye turbulens omkring folkesdomstolen i Haag. Til de grader dreier det seg om storpolitikk. Vi prøver så godt det lar seg gjøre å forstå hva den siste avgjørelsen , dommen, innebærer. For egen del må jeg tilstå at dette må jeg overlate til større hjerner og ditto innsikt. For dette har konsekvenser med blodig innhold dessuten.

10. desember hvert år er å benke seg foran Tv for utdeling av Nobelpriser – i Stockholm og i Oslo. Slik også denne gangen – sist søndag. Nå vet vi hvem som tildeles hva og hvilken og hvorfor. Det er ingen overraskelser i så måte. Men likefullt sitter man fjetret

Gjennom et langt liv i offentligheten, som folkevalgt, som kinodirektør, som skribent og nå som samfunnsdebattant , blogger og podder (!) har jeg alltid lagt meg til den vane ( og sikkerhetsventil) å lese og lytte til dem jeg er dypt uenig med.

Vi møtes ved kaffebordet tidlig på hverdager. Vi er gode venner som tar vare på hverandre. Ingen av oss er barndomsvenner, heller ikke ungdomsvenner. Vi har blitt en trofast gjeng med godt voksne i pensjonsalderen. Utgangspunktet var, og er delvis fortsatt, at vi svømte i Frognerbadet om morgenen. Nå har vi gradvis trappet ned, mer eller mindre frivillig, men fortsetter å stå opp tidlig for å møtes. Vi setter i gang dagen sammen. Vi har egentlig god tid, selv om vi later som vi har det...

Her snakker vi om kanaler og skjermer og nettsider og informasjon. Og aviser side på side. Det blir for mye for meg. Dagen starter med å hente aviser på trammen mens NRK Nyheter TV allerede er på. Tilbake i sengen med kaffe og helsekost, piller og tran – så er avisen oppslått samtidig med Ugo Fermariello snakker til meg fra skjermen. Man multitasker med hodet og hjernen. Ved min side ligger mobilen klar tilfelle beskjed og hilsen. De kommer mens man altså følger med på verdens undergang og...

Det har vært et jubileum i mitt liv. . Visste ikke at 85 år markeres som jubileum. Selv hadde jeg hatt stor 80 årsfeiring og tenkte at det var det – i påvente av 90års bursdag. Men et hint om at jeg ville fremstå med bilde i avisen under Avdeling RUNDE ÅR, . så skjønte jeg det ville bli alvor.

Under Filmfestivalen i Haugesund i 1985 ble det invitert til lunsj på Hydros representasjonssted Høyevarde på Karmøy .Fyrhuset var blitt topp-restaurert til et gjestehus hvor festivalens mest celebre gjester fikk bo under oppholdet. Menyen ved disse lunsjene var ekslusiv til de grader og vinkjelleren en av landets beste. Som Kinodamen fra Oslo fikk jeg en invitasjon en vakker augustdag.

Måtte bare slå til på tysk. Det handler om at når man har foretatt en reise, så har man så mye å fortelle. Jeg har vært i Berlin ( derfor tysk) ! Nå i august. Jeg er breddfull av inntrykk og opplevelser. Blitt yngre, men betalte med kroppen.

Jeg er for kvinnefotball. Jeg har vært imot. Hva har skjedd? Lenge har jeg som Trygve Hegnar, vært imot kvinnefotball.

I Juli i Norge må man ha ferie, enten man vil eller ei. Og man vil, selvsagt . Men i alderdommen blir det begrensede muligheter. Hyttelivet med trapper og trinn, med nære og kjære ( utover 4 dager ) – vind og veldig vær, krevende sosial kondisjon – se det passer ikke lengre lite enkelt inn i livsførsel hos en gammel kvinne.

Av alle prøvelser er det å returnere en feil handel på nett -en psykisk og praktisk helsetest . Ikke bare skal man mentalt overkomme at man har bommet og fått hjemsendt feil vare – en fristelse man på klare dagen hadde tastet seg frem til , men også hele den operative øvelse å pakke ned varen i esken, lime og få forsendelsen til å se ubrukt ut for retur. Men alle verst er å utfylle retur-skjema pluss kvele fakturaen på nettbanken slik at man slipper å betale. Det siste er jo bare et håp – man...

Bare så det er sagt – jeg tror det må være meg. For i følge H.C.Anderson er de av oss som kjenner erten under 10 madrasser- vi er ekte prinsesser. Jeg kjenner erten, nemlig. Ikke bokstavelig som sengeliggende – men kroppen er som en seismograf for tiden. Jeg kan melde om væromslag få timer før det kommer. Året rundt, men spesielt i juli. En reumatisk kropp sliter nemlig i det norske klima.

På 80-tallet red vi i Oslo på en urbaniseringsbølge. Det ble plutselig inn å gå på kaffelatte-kafeer – de dukket opp rundt hvert kvartal. Videre slo Oslo til med nybygg av kinoer – noen av oss var ansvarlige for det. Det var en tid hvor man kunne rulle ut røde løpere som alle fulgte med på hvem som spradet der. Det var en synlig kulturelite og ellers kjentfolk ( liker ikke kjendis-ordet) fra politikk, næringsliv, forskning og kirke.

I voksent selskap over morgenkaffen drøfter vi alltid Fredrik Solvangs program kvelden før. Det er to NRK-nyhetssendinger som vi alltid følger : Dagsnytt 18 og Debatten. Vel kan man taste seg frem både før og senere og se Tv når det passer. Vi gjør kanskje også det. Men voksne seere er ganske så trofaste hva gjelder de overnevnte. Det hører med blant oss.

Vårt nye store kulturbygg i Oslo har allerede befestet seg som et valfartsted som alle må besøke. Fenomenet er ikke et museum, ikke en katedral, ikke galleri – det er nettopp – et univers. Som alle flokker seg mot.

Denne problemstilling er et luksusfenomen. Mennesker som sulter og lider har ikke tanken på noe annet enn å bli mette og skaffe seg mat. Så egentlig er det nesten skammelig å stille spørsmålet og problematisere tema.

Det er to av oss – professor Vinje og jeg som mener østfolddialekten er ubrukelig i høytidelig offentlig sammenheng, men ellers til bli glad av. Vi har begge ment den også er stygg -det burde vi ikke ha sagt. Selv trenge jeg nesten politibeskyttelse etter å ha hevdet det i møtet med østfoldinger i et debattprogram om tema. Herr Vinje har nok selv kjent på behov for skuddsikker vest. Stygg / pen – beskrivelse skaper storm.

Dengang da man besluttet å legge flyplassen til Gardemoen, var det stor ståhei , for å si det mildt. Noen av oss heiet på Hurum som om det hjalp. Noen av oss visket lavmælt at våre fly skulle i hvert fall lande på Fornebu. For å vitse det bort, liksom.

Det ble en studietur. «Jordbærstedet» på Nationalteatret med Sverre Anker Ousdal skulle oppleves endelig – det er rift om billettene, må vite.

Tenke seg til – i postkassen på torsdag lå det et håndskrevet brev! Vanligvis er det hilsener fra vesener som sender faktura. Noen ganger er det magasiner som man abonnerer på i kvartalet – faktisk til stor glede. Men private brev? Det hender da aldri! Nå lå der til meg midt i uken en vakker konvolutt med frimerke og et blomstermerke på baksiden hvor også avsender hadde skrevet sitt forkortet navn.